Propolis er et naturprodukt som biene samler inn fra harpiks fra trær og planter. Biene blander harpiksen med voks og enzymer for å lage et klebrig stoff som de bruker til å beskytte bikuben. Ordet "propolis" kommer fra gresk og betyr bokstavelig talt "før byen" - en referanse til den beskyttende funksjonen i bikuben.
Propolis er kjent for sin rike sammensetning. Så langt har man identifisert mer enn 300 naturlige forbindelser, blant annet flavonoider, fenoliske syrer, aromatiske syrer, eteriske oljer, mineraler og vitaminer. Denne komplekse kombinasjonen gir propolis sin unike karakter.
Et spesielt kjennetegn ved newzealandsk propolis er det eksepsjonelt høye innholdet av CAPE (koffeinsyrefenetylester). Denne forbindelsen er internasjonalt anerkjent som en viktig markør for propoliskvalitet. Det høye CAPE-nivået, sammen med mangfoldet av flavonoider og andre bioaktive forbindelser, gjør newzealandsk propolis særegen sammenlignet med propolis fra andre regioner.
Den botaniske kilden til harpiksen bestemmer i stor grad propolisens profil. På New Zealand samler biene hovedsakelig fra popler og innfødt flora, noe som skaper karakteristiske kjemotyper med en CAPE-rik signatur. Dette regionale opphavet forklarer også hvorfor partiene kan variere: landskap, årstid og tilgjengelige planter spiller en avgjørende rolle.
Hvordan lager biene propolis?
Biene samler harpiks fra knopper og bark på trær som poppel, bjørk, kastanje og ulike innfødte arter. Tilbake i kuben blander de dette med bivoks og enzymer fra spyttet sitt. Resultatet er et klebrig materiale som brukes til å tette sprekker, styrke veggene i kuben og beskytte mot inntrengere. For biene er propolis både et byggemateriale og et viktig forsvarssystem.
Birøktere høster propolis med spesielle propolismatter eller rister som oppmuntrer biene til å fylle åpningene. Den høstede propolisen renses deretter, og avhengig av sluttproduktet ekstraheres den med etanol eller vegetabilsk glyserin. Denne prosessen muliggjør målrettet standardisering av sammensetning (f.eks. CAPE) og renhet.
Farge, smak og tekstur
Fargen på propolis varierer fra gulbrun til mørkebrun eller nesten svart, avhengig av flora og årstid. Konsistensen er klebrig når den er varm, og hard og sprø når den er kald. Propolis har en sterk harpiksaktig duft og en kraftig smak, som ofte beskrives som krydret og litt bitter. Disse egenskapene gjenspeiler den komplekse blandingen av harpiks og planteforbindelser som propolis er dannet av.
Hva gjør New Zealands propolis spesiell?
- Et eksepsjonelt høyt CAPE-innhold (Koffeinsyre-fenetylester), internasjonalt anerkjent som en markør for visse propolisprofiler.
- Et rikt utvalg av flavonoider (inkludert quercetin, pinocembrin, galangin) og fenolforbindelser som definerer den kjemiske profilen.
- En unik plantesignatur formet av New Zealands opprinnelige flora og lokale vekstforhold som ikke finnes noe annet sted i verden.
Fordi plantesamfunn, høyde over havet, nedbør og klima varierer fra region til region, er det avgjørende med åpenhet om opprinnelse og partiets egenskaper. Dette forklarer den internasjonale anerkjennelsen av newzealandsk propolis med CAPE-standardisering og sporbare forsyningskjeder.
